Ping Pong (2002)

Vår gode kollega Fred Ut maser titt og ofte om denne filmen, og var vel at aldri så lite incentiv til å få sett den. Vel jeg angrer ikke for dette er en skikkelig go’film - passe rar, litt rørende og utrolig nok ganske underholdende og spennende om bordtennis (derav tittelen).

Nå handler ikke filmen utelukkende om denne asiatiske yndlingssporten. Selv om delene av filmen som fungerer best er de fartsfylte og svettetunge kampene rundt bordet så er dette også en god og idealistisk historie om vennskap, identitet og tilhørighet.

De to barndomsvennene Peco og “Smile” (kallenavnet kommer av at han så og si aldri smiler) har vært mer eller mindre uadskillelige men også helt ulike. Peco er den bråkete, breiale og oppkjeftige med talent, men ikke tålmodighet. “Smile” er den stille, forsagte og hensynsfulle. Vennskapet slår etter hvert brister da det viser seg at “Smile” er den beste spilleren av dem. I alle år har han holdt litt tilbake og latt Peco vinne for ikke å såre ham. Peco tar ikke dette spesielt godt og lukker seg ute fra miljøet, noe som fører til at “Smile” blir en kald og følelsesløs fisk. Han begynner å vinne alle sine kamper, men gleden er borte. Det er her historien virkelig begynner (omtrent en time ut i filmen), og guttenes trenere tar ansvar, leder dem tilbake til følelsen for spillet og i de avgjørende kampene kommer også gleden og vennskapet tilbake. Flere personer er med på å gjøre filmen. De to trenerene er spesielt bra, men også den kinesiske “utvekslingsspilleren” som satser på en karriere i Japan, den talentløse men hardt arbeidende Akuma og ikke minst den glattbarberte superspilleren som bare går under navnet “Dragon” løfter filmen opp til en mer helhetlig opplevelse. Her ligger det mange historier som aldri blir fortalt og filmen vinner stort på å heller ikke gjøre det. Livet rundt bordtennisbordet agerer etter hvert det virkelige livet, og får følger både i og utenfor spillet.

Filmen er visstnok basert på en manga av Taiyo Matsumoto og tegneserie-stilen er til en viss grad gjennomført i filmen. Ved hjelp av sparsomme CGI-effekter, og kameraføring og klipping i spillet gjenkjenner i hvert fall jeg en del av mangaens ruter (selv om jeg ikke har lest akkurat denne). Dette er regissør Fumihiki Soris eneste film, men han har sin bakgrunn i digitale effekter (han står også som produsent for renovasjonen av Appleseed [IMDb]). Dette bruker han godt her uten å la effektene bli alt for plagsomme. Deler av spillet er digitalt manipulert, men det er sjelden vi følger de digitale ballene her. Fotarbeid og ansiktsuttrykk på spillerene er vel så viktig, og da de to konkurrentene “Smile” og “Dragon” møtes i en Zen-liknende avslutning på turneringen virker dette også som en god avslutning for dem begge.

Ping Pong er en sjarmerende og upretensiøs opplevelse som skildrer både gleden i sporten og sannheten om et godt vennskap. Jeg må imidlertid pirke litt på selve narrasjonen som aldri kommer helt i gang. Den virker litt tilbakeholden, og vi får aldri noe mer informasjon om hovedpersonene enn det vi er nødt til. De mangler kanskje litt mer kjøtt på beina, men dette er muligens gjort for å understreke at de har fint lite liv utover sporten sin. Historien kommer ikke skikkelig i gang før etter en time har gått, og jeg føler at historien nok kunne ha tjent på å gi oss litt mer enn den gjør. Karakteren Peco fungerer ganske godt, men “Smile” virker aldri å sette seg helt. Hva er det som gjør ham til den han er for eksempel? Jeg fikk aldri helt tak på hvorfor han er så forbanna hensynsfull. Dette og andre åpenbare svakheter gjør at filmen ikke helt når opp for min del. Ping Pong er likevel nesten to timer med sjarme og relativt godt utført arbeid. Takk for tipset Fred Ut!