Gunnar om Walk the Line (2005)

Det er fryktelig vanskelig å ha sterke meninger om denne filmen, og jeg antar at alle som har et forhold til musikk generelt og Johnny Cash spesielt ikke vil ha noe i mot den. Dette er også en biografifilm som neppe er ment å henføre til ekstase eller forarge noen. En del elementer kunne kanskje være vanskelige å svelge for den nærmeste Cash-familien (hans forhold til sin far bl.a.). Dette er likevel essensielle elementer for å skape en sterk konflikt i historien. Når selveste hovedpersonene Johnny Cash og June Carter gikk god for både skuespillere og manus før de døde er det duket for en av de mest helstøpte, solide og uangripelige filmene fra 2005. Spekket med god sang og musikk fra skuespillerene selv.

Walk the Line er ingen kjedelig film, den har karakterer vi lærer oss å bry oss om. Reese Witherspoon leverer sin beste rolle på flere år (kanskje noensinne?) og faller på ingen måte i skyggen av sin gode medskuespiller Joaquin Phoenix. Skuespillerene er rett og slett herlige og sammen med musikken gjør de denne filmen, som heldigvis ikke ødelegges av forstyrrende regi-elementer. Regissøren James Mangold har tidligere laget de svært så gode filmene Heavy (jeg elsket den da den var ny, nå vet jeg ikke…) og Cop Land. Denne gangen har han lagt seg på et behagelig og tilbakelent nivå. Historien får gå sin gang og begynner (der den nesten slutter) med Johnny Cash sin legendariske konsert i Folsom-fengselet. Disse scenene fra fengselet er forøvrig mesterlig koreografert og regissert. Man kan formerlig føle den intense stemningen og jeg våger å si at dette nærmet seg en ren live-opplevelse. Flotte saker. Resten av historien dreier seg rundt Cash‘ problematiske forhold til sin far, hans forelskelse i June Carter og de problemene denne ulykkelige kjærligheten førte med seg. Her føler jeg kanskje, helt uvitende, at både manus og regi har tatt noen litt enkle valg, og jeg antar at selv om filmen skildre alkohol- og pillemisbruk så var dette kun toppen av isberget. June Carters identitet og selvoppofrelse føles av den grunn sterkere og i selve “Vil du gifte deg med meg?”-scenen ble jeg grepet av betydningen som lå i spørsmålet og i svaret. Det slo meg også at biografi-filmen om June kanskje kunne være vel så interessant som å fokusere på The Man in Black - der ligger det nemlig historier som man kun lukter forsiktig på i Walk the Line.

Alt i alt en forsiktig og solid film, med sterke skuespillere, og en del morsomme biroller der både Buddy Holly, Jerry Lee Lewis og Elvis blir skildret på uaffektert vis. Walk the Line er en god film som toner ned selve livsskildringen og fokuserer på kjærligheten. Det er en film, som tross alt, er positiv og når T-Bone Burnett står for soundtrack er man også sikret fantastisk god musikk (se blant annet scenen der paret framfører Bob Dylans It Ain’t Me Babe. Fantastisk!). Se denne filmen på kino, kos deg, men ikke ta autensiteten og mytologiseringen for god fisk hele veien gjennom.