To anbefalinger på F - løp og kjøp!

Jeg har blitt hekta - hekta på TV-serier. Jeg går neppe for langt når jeg sier at TV-serier på DVD er gudenes gave til mennesket. De to seriene jeg nylig har forelsket meg i er tilsynelatende forskjellige, men har også flere likheter. Jeg anbefaler herved:

“Firefly” (2002)
Joss Whedons største trimuf ble kansellert etter 12 episoder, og da uten at den usedvanlig gode pilotepisoden ble vist som en del av serien. Serien omhandler en gjeng med pirater, rømlinger og en hore på sin vagabondske reise gjennom et stjernesystem befolket av kannibal-liknende “Reavers” og mektige Alliance-skip (tydeligvis de nye styresmaktene etter en opprivende konflikt). Effektene i serien er sparsomme og til tross for at mennesket tydelig er i stand til å ta seg gjennom verdensrommet befinner planetene som besøkes seg merkelig nok i en slags teknologisk bakevje. Det er her seriens western-elementer blir ekstra tydelig - med hester og gode gamle seksløpere blir konflikter og dueller avgjort. Seriens navn kommer av våre helters romskip som er av typen Firefly. Skipet er døpt Serenity som også er navnet på den kommende spillefilmen [IMDb]. Etter at serien skandaløst ble kansellert altfor tidlig har godeste Whedon kjempet og klart å grave fram et tålelig budsjett til å fortsette historien om sine vandrere (ting tyder også på at vi faktisk får en trilogi). Og godt er det. Karakterene i denne serien er nemlig av den typen man blir skikkelig glad i. Ikke fordi de er så likandes, men fordi de virker levende, er morsomme og til tider på grensen til det irriterende. Whedon er mest kjent for seriene “Buffy” og “Angel” som jeg aldri har vært fan av, men det er lett å se at mannen har annet å fare med også. Han er kanskje en av de aller aller beste dialog-forfatterene i dag, og her får han virkelig bevist hva han kan. Serien har en fot godt plassert innenfor mainstream sci-fi, men også en god fot i mere eksperimentelle leire. Ikke bare dialogen (som med stor intelligens håndterer tema som banning (på kinesisk), sex og homofili uten at den amerikanske sensuren kan gjøre noe med det), som ofte beveger seg på et relativt høyt intellektuelt nivå, vitner om det. Til tider får vi uvante effekter som bruk av håndholdt kamera og usedvanlig oppfinnsom klippeteknikk. Jeg er vilt begeistret og regner med at flere vil bli det i tiden som kommer. Sjekk bare ut IMDb’s side med sitater fra serien.

“Freaks and Geeks” (1999)
Denne serien [IMDb] var også en kansellering (hva er det med amerikanske TV-selskap?), noe som førte til at de siste episodene i serien aldri ble vist på TV. En skikkelig grom DVD-boks kan likevel kjøpes fra statene. Det er det bare å oppfordre flest mulig til å gjøre for mer realistisk, men samtidig underholdende serie skal man lete lenge etter. Serien tar utgangspunkt i en amerikansk high-school på begynnelsen av 80-tallet, og temaet kan sies å være ungdommelig identitetssøking. Kjedelig? Langt i fra. Serien er full av karakterer som både fenger, irriterer og gleder. I miljøet serien er hentet fra er man enten populær eller upopulær. De upopulære kan deles inn i freaks og geeks og det er disse serieskaperene, og jeg, har lagt vår elsk på. Sentrert rundt søskenparet Lindsay (storesøster) og Sam (lillebror) møter vi en hel vennegjeng som alle har sine særheter og interesser. Lindsay er skoleflink, men begynner etterhvert å henge sammen med en gjeng freakere, til foreldrenes store fortvilelse. Sam er en geek, med nerdete interesser og desto mer nerdete venner. Disse forelsker seg i uoppnåelige klassekamerater, gjør ting de angrer på og ender opp i stort sett ganske dagligdagse situasjoner de fleste kan kjenne seg igjen i. Poenget er at de fleste av oss var en aldri så liten freak eller geek da vi selv gikk på skolen, og hverdagskomikken her blir aldri større enn at den virker helt plausibel. Karakterene har både kjøtt og flesk på beina, de er sjelden billedskjønne (og om de er det er de ofte ufordragelige) og aldri perfekte. Og så er det musikken da! Fantastisk! Alt fra gode gamle XTC til Joan Jett og Alice Cooper er representert og gir et helt riktig tidsmessig bilde. En episode omhandler Sam og vennegjengens siste “trick-and-treat”-runde på Halloween. En annen forteller om Lindsay som bruker en god slump av college-pengene sine på å skaffe seg selv og sine venner falsk legitimasjon slik at de kan gå på konsert, bare for å oppdage at den hippie-aktige studieveilederen på skolen er vokalist i bandet. Enda verre blir det da han tiltaler dem fra scenen og hindrer dem i få kjøpt øl. Snakk om nedtur! Dette er ikke veldig originale saker, men tro meg det er morsommere og mer ekte enn noe annet du vil se på lang lang tid!