Tommys Inferno (2005)

Selvfølgelig handler det om sex. Ungdomsfilmen Tommys Inferno tar heldigvis ikke en spesielt alvorlig vinkling til temaet og til tider blir den ustyrtelig morsom. Tommy er en skikkelig gutt som går i kirken, han har mistet faren sin (som tydeligvis var prest?) og bor sammen med sin mor (Linn Skåber) og en (adoptiv?)søster. Han har en kjæreste, Maria, som begynner å bli litt frustrert over sin prektige kjæreste. De blir “enige” om en pause der Tommy må finne ut hva han vil og Maria utforsker andre (seksuelle) sider av seg selv. Ahmed er sønn av innvandrere, og er filmens store humorinnslag. Han skriver erotiske leserfortellinger (basert på Tommy og Maria) til voksenblader, gir ganske F i fasten, og starter et motivasjonskurs på skolen som aller mest minner om en litt snillere versjon av Fight Club. De to kameratene Ahmed og Tommy er faktisk rake motsetninger og der Tommy blir plaget av religiøse kvaler farer Ahmed fram med en desto mer punkete adferd. Denne motsetningen bærer filmen, er dens knutepunkt og humoristiske fundament. Miljøet er selvfølgelig et yrende skolemiljø og filmen kan kanskje sammenliknes med amerikanske “high school”-filmer. Sentralt er skolegården, gangene og teatersalen. Filmen overrasker også ved å bruket et, til en norsk film å være, oppfinnsomt formspråk. Her er det innslag av slow motion, noen sparsomme digitale effekter, kjappe klipp og for å understreke noe av det religiøse infernoaspektet: overlappende bilder av blodige kropper på de ordinære bildene. Ganske sært i en slik film, men også vinnende for filmen. Musikken må jeg også si noe om. Alt fra The Yum Yums catchy sukkertøypop til Xploding Plastix stakkato rytmer passer som hånd i hanske og er perfekt til filmens rytme, stil og tema. Flotte saker!

Skuespillet varier fra normalt elendig til tidvis glimrende. Det er ganske unge skuespillere dette, og de sliter til tider med å fange interessen og skape troverdighet, men jevnt over slettes ikke verst. Det kan være fordi jeg selv er mann, men gjennom hele filmen følte jeg at dette var, om ikke mer troverdig, så i hvert fall en mye mer interessant film enn den tematisk like Bare Bea. Det er ikke bare kjønnsperspektivet som gir det inntrykket. Filmen streifer innom flere tema som gjør nevnte film til en langt mer snever affære. Her får vi påsmurt den seksuelle frustrasjonen en god porsjon identitetssøking, religion, familiebånd og ikke minst vennskap på tvers av både kjønn og kulturer. Alle vil kanskje ikke se det på samme måten, men jeg synes dette er en god og morsom ungdomsfilm. Jeg har sett mye av det før i andre filmer og det gjør filmen ikke til en strålende opplevelse, men foreløpig årets beste norske komedie. Håpet er at vi kunne fått til noe liknende med en mer voksen film i Norge og ikke horrible Kvinnen i mitt liv-type komedier. Miksen mellom alvor og humor er godt balansert og jeg lo mer av denne enn jeg kan huske å ha gjort av noen film, norsk som internasjonal, på en lang stund. Det må jo være et kvalitetstegn?