Danger: Diabolik (1968)

Danger: Diabolik [IMDb] (eller bare Diabolik som den heter i hjemlandet) er basert på en italiensk tegneserie (fumetti som de kalles, oversettelsen “røyksky” henspeiler antagelig på karakterenes snakkebobler), og i likhet med en annen film i genren, Barbarella [IMDb], er den en opplevelse av de sjeldne. Der Barbarella føles stiv, konstruert og i beste fall en ganske så campy utfoldelse er Danger: Diabolik en ytterst spennende film. I overføringen fra fumetti til film klarer regissøren Mario Bava å fange en liten del av tegneseriens essens. Mens Barbarella består av stillestående bilder som for å fange en tegnserierute i hver scene, klarer Danger: Diabolik å fange mange ruter i hver scene. Bildene blir delt opp som en tegneserieside ved hjelp av sengestolper, rammer, vinduer, speil og andre rette gjenstander. Filmens ramme (lerretet, skjermen) består i så måte av flere rammer. Gjennomtenkt og nesten ikke merkbart om du ikke klar over det. Dette og kameraets bevegelse gjør filmen svært så actionpreget og filmens handling er en James Bond-film verdig.

Diabolik er mestertyven som ingen kan fange. Sammen med sin kvinnelige allierte og elskerinne, Eva, er intet brekk for vanskelig, ingen hindre uoverkommelige. Utstyrt med tettsittende lærdrakter, lattergass, tau, raske biler, dynamitt, og et noe merkelig klatreutstyr går Diabolik etter nasjonens mest ettertraktede verdier. Alt havner i egen lomme, og noe i sengen (?). Det er ikke så mye mer å si om handlingen bortsett fra at Diabolik er smart og styresmaktene og politiet er inkompetente. I dag ville sansynligvis Diabolik blitt stemplet som terrorist og scenen der Diabolik sprenger landets finansielle institusjoner i fillebiter (og således ødelegger hele skattesystemet) minner mistenkelig om samme hendelse i Fight Club [IMDb]. På tiden da filmen ble laget falt nok dette ganske så godt inn i den motkulturen som eksisterte, men i dag ville nok dette aldri dette blitt behandlet på samme måte. Filmen kom noen år etter Batman-seriens inntog på TV-skjermene og har nok plukket en del fra denne. Han har til og med sin egen Batcave, et stort underjordisk kompleks som sikkert ville gjort Batman ganske så misunnelig. Forskjellen er at Diabolik helt klart ikke er en helt, det er til og med vanskelig å beskrive ham som en antihelt. Dette er ikke så merkelig som det høres ut. I statene hadde (og har) den rettskafne helten en større posisjon i samfunnet. Hverdagshelten som redder andre fra undergang, den litt uinteressante mannen som om kvelden blir en kappekledd hevner i rettferdighetens navn. Mennesker som tar på seg oppgaver samfunnet ikke klarer å håndtere. I Europa (og spesielt de sørlige delene) var man mer vant til diktatorer, mennesker som utnyttet posisjonene sine til personlig vinning, og f.eks. skattebelegging som i beste fall føltes meningsløst og lite givende. I kulturen kommer motvekten til dette klart fram tidlig på 1900-tallet, og allerede i 1913 får vi filmserien som startet en bølge liknende filmer. Fantômas av Louis Feuillade beskriver den nytteløse kampen mot en utspekulert, maskert, hensynsløs og ukjent kriminell. Serien fortsatte hele dette tiåret, og Feuillade spedde på serien med liknende filmer som Les Vampires [IMDb] og Judex [IMDb]. Slik ble en annerledes forståelse og en aldri så liten tilbedelse av den lille manns motstand mot systemet født. Det virker ganske klart at mye av fumetti-fenomenet og Danger: Diabolik spesielt føyer seg inn i denne tradisjonen.

John Phillip Law spiller Diabolik og det gjør han relativt greit. I motsetning til rollen i Barbarella får han her vise hva han kan som skuespiller, og presterer til og med moren til alle verdens onde lattere. Marisa Mell spiller Eva og er i det minste pen å se på. Den hysteriske Terry-Thomas spiller både innenriksminister og finansminister og er bare latterlig, men også fornøyelig. Politimannen på sporet av Diabolik er Michel Piccoli og i sin kraft som skuespiller gjør han nok den beste rollen i dette ensemblet. Skuespillet er stort sett overdrevet og karikert og akkurat som forventet og ønsket. Skuespillerne må likevel finne seg i å komme i andre rekke her for hovedpersonen i filmen er nok dens stil og design. På mange måter en tyggegummipreget film hvor klesplagg, hus, trapper, ja alt interiør og eksteriør er gjennomtenkt og nesten like klisjeaktig som handlingen. Flere har forsøkt å etterligne denne stilen uten å lykkes helt. Nærmest kommer nok Roman Coppola (ja han er i familie med to andre filmskapere av et visst kaliber)med sin CQ [IMDb]. Filmen er rett og slett en hyllest til denne typen glossy filmer og til Danger: Diabolik spesielt. Hyllesten blir desto klarere ved at John Phillip Law har en liten rolle i CQ.

Regissøren Mario Bava har sin bakgrunn i malerkunst, grafisk design, italiensk horror og såkalt “gul” (giallo) film (kan nok best beskrives som thriller med skrekk- og splatter-elementer), der nok Dario Argento er den mest kjente utøveren. Bava har i tillegg forsøkt seg på andre typer exploitation og sci-fi uten spesielt hell. Bava var en mann som ikke bare var vant til å jobbe med stramme budsjetter. Han hadde nok også sine mest kreative øyeblikk med slike restriksjoner. Produsenten Dino de Laurentiis spyttet inn hele tre millioner dollar i produksjonen. Betegnende nok brukte Bava bare 400.000 av disse og fikk likevel filmen til å se ganske så dyr ut. En triumf av de sjeldne spør du meg.

Det viktigste med denne filmen er at den er utrolig moro! Det finnes knapt et kjedelig øyeblikk og det eneste som trekker helhetsinntrykket ned er den noe uinspirerte slutten. Bava er en mester i skape stemning og en regissør som vet å utnytte filmmediet for å få fram de effektene han ønsker. Her han skapt en ganske så campy, sexy, flamboyant og fascinerende film. Bava selv var ikke spesielt fornøyd med filmen og beskrev den som et mareritt å lage. Ikke i et sekund er det tydelig i filmen. Fumetti-tegneseriene var for første gang i Italia rettet mot et voksent publikum. Som følge av dette var de også ganske så sensuelle og mer ukonvensjonelle både i form og innhold. I så måte har ikke filmen noen stor substans, men desto mer visuell stil og en overraskende fartsfylt handling. Forvent ikke gripende eller sterke opplevelser, men forvent en stor dose estetikk og moro.

Jeg har ventet på denne DVD-utgivelsen med spenning i over et år nå. Først var den tenkt som en ren vanilje-utgivelse, men etter protester fra flere hold valgte Paramount å trekke den første utgaven tilbake like før den skulle slippes. ZAP (Zoetrope Aubry Productions, et underselskap av far Coppolas Zoetrope) fikk ansvaret for å pusse på utgivelsen og i hendene har jeg nå faktisk en av årets sterkeste DVD-utgivelser. Ikke fordi den er så fantastisk i mengden av ekstramateriale eller kvalitet, men først og fremst fordi den er intelligent og ikke overdrevet. Bildet er skarpt og får fram fargene som er så viktig for filmen på en god måte. Noen korn og streker skimtes til tider, og annet er ikke å forvente, men skjemmer ikke filmen nevneverdig. Heldigvis har de beholdt bildeformatet 1:1.85 og det å se denne filmen i noe annet en widescreen ville vært langt fra noen god opplevelse. Lydsporet er det originale dubbingen for det amerikanske markedet og fungerer bedre enn man skulle tro. Morricones musikk kommer også til sin rett, og siden den opprinnelige musikkmasteren er ødelagt ved brann er nok dette den beste måten å få høre dette på. Det jeg virkelig ble glad for var ekstramaterialet. Som sagt ikke alt for mye, men intelligent. Kommentarsporet til filmen ved Tim Lucas og John Phillip Law er vittig og informativt. To trailere som du bør unngå å se før filmen (av en eller annen grunn gir de bort slutten i traileren). Musikkvideoen av Beastie Boys til låta Body Movin’ er en slags remake av store deler av filmen spilt av beistene selv. Frontmannen i bandet, Adam Yauch gir også et kommentarspor til videoen. Det viktigste er likevel dokumentaren From Fumetti To Film [IMDb] som er veldig god innføring til fumetti og Danger: Diabolik. Vi får bl.a. møte en kunnskapsrik tegneserieartist, Stephen Bissette og flere kommentarer av Law og ikke minst Roman Coppola og Dino de Laurentiis. Dokumentaren er en virkelig smart godteripose og et fullverdig punktum for både utgivelsen og filmen.