Batman Begins (2005)

Mitt forhold til Batman er omtrent like ambivalent som figuren selv. Batman føyer seg aldri inn i rekken av heroiske superhelter og spiller vel sjelden på lag med disse. Batman er strengt tatt heller ikke en ekte superhelt. Han har ingen av de karakteristiske og supre kreftene til sine “likesinnede”. I sin ytterste form er han en litt skrudd og topptrent mangemillionær som kler seg ut som en flaggermus i kampen mot kriminalitet. Min tidligere og barnlige glede over superhelttegneserier strakte seg aldri helt til Batman (eller Lynvingen som han av uforståelige grunner var døpt i Norge). Historiene var ofte mørke, og fokuserte mer på drama og sjelekvaler enn det et ungt guttesinn var i stand til å takle. Samtidig som jeg ble eldre ble også Batman det. Enter Frank Miller. Han vinklet det på den geniale måten at han lot Batman bli en gammel, bitter og kynisk mann en gang i vår nære framtid. Tiden har her løpt fra vår helt og han innser at han er nødt til å fornye seg. Kampen mot kriminalitet øker i intensitet og lenket til selve Batmans tilblivelse øker forståelsen for denne kampen. Denne realistiske og meget dystre vinklingen ble umåtelig populær og banet veien for Batmans tilbakevending til filmen. Tim Burtons ikke fullt så vellykkete forsøk Batman (1989) og Batman Returns (1992) er likevel langt bedre enn de to horrible oppfølgerene Batman Forever (1995) og Batman & Robin (1997). Begge regissert av Joel Schumacher (og som jeg hater ham for det!).

Den “nye” Batman vi møter i Christopher Nolans Batman Begins er en langt mer realistisk tilnærming til den kappekledde hevneren. Christopher Nolan er velkjent gjennom den meget gode Memento (2000) og den halvgode remaken av vår egen Insomnia (2002). Håpet var derfor at Batman ville være i tryggere hender enn han har vært på flere år. Til dels har han lykkes og la to ting være klart med en gang. For det første har mange anmeldelser hevdet at dette er en reskrivning av Millers Batman-framstilling. Det er det ikke! Historien følger Bruce Wayne før han blir Batman, og Batmans første måneder. Det er det mange som har gjort før Miller, og Nolan gjør det eneste naturlig, og noe som hans forgjengere ikke fokuserte stort på, og utforsker selve tilblivelsen av Batman-figuren. Naturlig fordi dette ikke gjort før, og naturlig fordi dette gir god grobunn for framtidige oppfølgere. Med dette har Batman fått en ny og frisk start. For det andre er det mye å hate i Nolans versjon av Batman. Men det er også mye å elske. Batmans ambivalens tar dermed aldri slutt for min del.

Med på laget har regissør Christopher Nolan fått et stort spekter av stjerner, og de fleste av dem fyller rollene sine på en utmerket måte. Litt spenning var knyttet til Katie Holmes største filmrolle så langt, og heldigvis for både oss og henne er ikke denne rollen helt uoverkommelig. Christian Bale hadde jeg stor tro på etter hans fantastiske rolle i The Machinist. Her fungerer han ypperlig som den tilsynelatende naive, arrogante og tydelig utenksomme Bruce Wayne. Waynes alter ego Batman er tydelig en langt verre rolle for Bale. Fysisk sett fungerer det fint, men den tøffe og småkyniske skikkelsen til Batman virker ofte noen nummer for stor. Og så er det stemmen da (Batvoice…)! For å unngå å bli gjenkjent legger Wayne om stemmeleiet til en mørkere og litt ru røst. På sitt aller beste blir det bare litt… teit egentlig. De som virkelig glimrer i denne filmen er de virkelig gode og gamle skuespillerene: Michael Caine er virkelig Alfred, Waynes trofaste tjener, med sitt både omsorgsfulle og tørrvittige lune. Morgan Freeman viser seg som en riktig luring i geniet i Lucius Fox. Rutger Hauer er glimrende som den sleipe direktøren Earle. Og Gary Oldman har funnet en fin balansegang som Jim Gordon, den siste ærlige politimannen i Gotham City. I tillegg gjør Cillian Murphy en ganske så skremmende figur som skurken Scarecrow.

Nå er det ikke nødvendigvis skuespillerene som gjør en film som denne. Stemning, effekter og ikke minst selve historien må fungere. Manusforfattere Nolan og David Goyer har i så måte gjort en utmerket jobb, og det er lett å se hvorfor Warner valgte å forsøke seg på The Dark Knight en gang til. Manuset og fortellingen er nemlig tett som en veltrimmet hekk.

Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene og alt som skjer får og har en naturlig forklaring. Vi følger Bruce Wayne i sin søken og forståelse av ondskapen samtidig som hans tragiske forhistorie blir forklart med flashbacks. Vel hjemme i Gotham City, der de fleste tror han er død, forberede han seg på et offentlig liv i dekadanse og et skjult liv som kriminalitetsbekjemper. Ikonografien rundt flaggermusen blir godt utforsket, og med Bruce Waynes fødsel som Batman er allegorien til fødselskanalen (brønnen) og livmoren (flaggermushulen) klar. Fortellingen er også riktig så spennende og når det til slutt dukker opp en større trussel enn Scarecrow er det ingenting jeg egentlig savner. Historien biter seg selv i halen og uten egentlig noen løse tråder føles det hele ganske så tilfredsstillende. Likevel må det være lov til å påpeke at med tanke på Nolans tidligere meritter var håpet om at Batman denne gangen skulle være både litt smartere og mørkere tilstede. Dette var en av de store skuffelsene i filmen. Den er mer realistisk og mer jordnær enn man egentlig kan forlange, men uten det skitne og mer undergrunnspregete miljøet jeg hadde håpet. Når også Bale fungerer mye bedre som Bruce Wayne enn Batman, og jeg blir mer betatt av plotet rundt hans forsøk på å vinne tilbake sin fars arv i Wayne Corp., er det tydelig at selve Batman-figuren kanskje ikke er godt nok manifestert som Waynes skyggeside.

Christopher Nolan viser seg igjen som en ypperlig regissør som vet å underbygge og bygge opp en historie. Der han derimot skuffer er i de mer actionpregete scenene, spesielt kampscenene, og i effektbruk. Effektene er ikke mer enn passable og jeg forventer mer av en slik film. Her er realismen satt i høysetet (hvor enn merkelig det høres) og dette er kanskje en naturlig konsekvens. Likevel føles ikke filmen like stor og mektig som den burde. Kampscenene er ytterst vestlig regissert, uten asiatisk estetisering og heller ikke med den farten man forventer. Kampscenene består stort sett av nærbilder, raske klipp og flere vinkler. Dette står mer og mer tilbake for den mer populære østlige stilen som lar oss få et større overblikk og mer eleganse. Realismen vinner her igjen, men noen ganger virket dette altfor tregt.

Nolan og Goyer har laget en ypperlig fortelling som hangler litt i utførelse, men jeg er mer enn fornøyd med denne nye introduksjonen til Batman. Og med tanke på den eneste løse tråden vi får servert ved filmens slutt er jeg veldig spent på oppfølgeren. Der dukker antagelig tegneserieverdenes mest psykotiske og kostelige kreasjon opp.