Mon Oncle (1958)

Vi forventer stort sett dramatikk og sjelsettende opplevelser av filmer i dag. Likevel gir jeg meg uforbeholdent over til Jacques Tati når det gjelder å gjengi det dagligdagse med klokskap, humor og gjenkjennelse. Mon Oncle fra 1958 er min favoritt. Den får meg til å se på stress og vanskelige stunder med andre øyne. Tanken på at uansett hva som skjer så trenger ikke alt være så alvorlig. Len deg litt tilbake og ta det med ro. I morgen er en ny dag. Forhåpentligvis vil de samme menneskene være der da. Også de som ikke alltid passer inn. Det gjør meg glad!

Jeg har en teori: i alle familier finnes det en person som skiller seg litt ut. Jeg tenker ikke på svarte får eller lignende. Stort sett dreier det seg om en ikke alt for nær slektning med livsførsel, væremåte og interesser som ikke alltid oppfattes som akseptabelt. Vi kan jo tenke oss en onkel som ingen vet særlig mye om. Han røyker kansje pipe. Han er helt sikkert enslig, bedagelig og litt sær. På mange av livets områder befinner han seg på barnas nivå. Som et motstykke til kjedelige foreldre. Alle barna elsker ham for dette selvfølgelig, mens de eldre slektningene ikke har den helt store forståelsen.

Jeg har en slik onkel. Jeg tror også Jacques Tati hadde en. Eller kanskje han ønsket å være en selv. Den ellers så perfeksjonistiske og nitidige Tati skildret både fra regissørstolen, og som skuespiller, den generøse, klomsete og akk så elskelige Monsieur Hulot i fire filmer fra 1953 til 1971. Mon Oncle er det andre møtet med denne karakteren.

Hvem er så Hulot onkel til? I filmen heter nevøen Gerard og er sønnen til Hulots søster Madame Arpel, som er gift med forretningsmannen Monsieur Arpel. Familen Arpel bor i et futuristisk og funksjonelt hjem. Skjønt, så funksjonelt er det vel egentlig ikke. Diverse elektroniske apparater slår seg stadig vrang, og merkelig nok alltid når Hulot er på besøk. Arpels liv består av overflate, rette linjer og stress. Hulots leilighet på den andre siden av byen er fredelig, asymmetrisk og sjarmerende fransk. Filmen er preget, og blir drevet av denne dualismen. Motsetningene blir tydeligere jo mer familien Arpel forsøker å ‘hjelpe’ Hulot mot et konformt liv. De fikser stevnemøter og jobb på fabrikk. Det blir selvfølgelig ingen suksess.

Filmens stil ligger nært opptil både stumfilmkomikk og farse, men er en mer behagelig opplevelse. Hulots tilstedeværelse er et beroligende element, og en figur som står i sterk kontrast til det moderne mennesket. Hans eskapader på Arpels helautomatiske kjøkken burde få noen og en hver til å trekke på smilebåndet. I krysningen mellom teknologi og det sosiale oppstår det misforståelser og latterlige situasjoner. Vær da klar over at det kan være ditt eget liv du ler av.