Gunnar om Ong-bak (2003)

Ingen stuntmen, ingen digitale effekter og ingen vaiere. Et uvanlig utgangspunkt for en martial arts-film i disse dager der man enten blir svimeslått av flygende krigere i wuxia-filmene til Zhang Yimou eller hardtslående og dupliserte agenter i sci-fi-”schlägere” fra et visst amerikansk brødrepar. Ikke minst er det uvanlig imponerende at en film med dette utgangspunktete faktisk ikke står tilbake for, og enkelte ganger overgår disse. Ong-bak er den første kampkunst-filmen fra Thailand som noen gang har slått gjennom utenfor landets grenser, og det er flere gode grunner til det.

Ong-bak kommer akkurat på riktig tidspunkt. I det mange begynner å se seg lei på mye av estetiseringen og “jukset” i filmer som Flygende dolker og ikke minst de siste Star Wars-filmene, er det ikke annet enn rettvist og forståelig at Ong-bak blir møtt med overraskelse og glede. Det er ikke annet å si om dette enn at Bruce Lees ånd til tider lever ganske godt videre i denne filmen. Den føles og er faktisk et hundretalls ganger mer ekte enn de nevnte filmene.

Filmen er satt til vår tid. Historien er enkel, men det er ikke stort annet å forvente av en slik film. Jeg skulle ha ønsket meg litt flere overraskelser underveis, men for all del, filmens handling duger mer enn nok til å få unnagjort det egentlige formålet: å vise fram kampsportekspert Tony Jaas ferdigheter. Han spiller Ting en ung Muay Thai-student (Muay Thai er visstnok en form for Thailandsk kickboxing), som må reise fra landsbyen til Bangkok for å gjenfinne et frastjålet religiøst symbol (Ong-bak i tittelen). I Bangkok møter han tidligere landsbyboer George og hans kompanjong, tenåringsjenta Muay Lek. Ting ender raskt opp i trøbbel og herfra dreier handlingen seg rundt noen gangstere, Muay Leks søster og en rekke kamp- og løpescener som til slutt ender i Georges død og Tings samt Ong-baks tilbakekomst til landsbyen. Dette plotet krever ikke stort av Tony Jaa som skuespiller, men desto mer rent akrobatisk. En del av de elleville scenene blir konstruert ved hjelp av kameravinkler og oppfinnsom klipping, men majoriteten må tilskrives denne unge kampkunstneren. Jeg skal ikke en gang begynne å beskrive noen av kampscenene. En ting irriterer meg riktignok ganske kraftig. Hver gang Tony Jaa gjør et hopp, spark eller slag som er mer imponerende enn resten er bevegelsen skutt fra flere vinkler. Disse tagningene kjøres og klippes så opptil fire ganger etter hverandre. I lengden blir dette faktisk litt drøyt. Dette er en en effekt som man kjenner igjen fra flere filmer med tidligere kung fu-legender (les: Bruce Lee). Av en eller annen grunn føler jeg at dette er en effekt som tiden faktisk har løpt litt fra. Filmen virker å stoppe litt opp hver gang den forsøker å “selge” Tony Jaa på denne måten. Husk likevel at dette er ekte saker, og bli imponert!

Filmen har til tider en riktig så lun humor representert hovedsaklig rundt det komplementære side-kick’et George (som visstnok spilles av en av Thailands mest populære komikere, Petchthai Wongkamlao). Jaktscenene i filmen er spesielt minneverdige og lar både Tony Jaa og Petchthai Wongkamlao få gjøre det de kan best. En jaktsekvens innebærer bl.a. ganske så svimmel kjøring med tuk-tuk - Thailands trehjulede motortaxier. Artig og spennende!

Filmen er også brodert med hilsninger til vestlige filmskapere. Oftest som ganske lite subtile grafitti-beskjeder på veggene i bakgrunnen. “Hi Luc Besson! We are waiting for you!”. Ganske så riktig har dermed Luc Besson kjøpt de internasjonale rettighetene til filmen. Han har ikke bare gjort det men også klippet den om. Denne anmeldelsen er basert på den originale utgaven av filmen, men i følge det jeg har lest om dette har Besson lagt til teknomusikk, klippet bort plotet rundt Muay Leks søster og redigert litt på noen kampscener. I mine øyne er dette merkelig og ganske respektløst. Det fører til at flere får sett filmen, men ikke på samme måten. Om dette er en forutsetning for å få større distribusjon så sier det for så vidt noe om både de thailandske filmskaperne som Besson.

Ong-bak kommer ut av Thailand som en overraskelse og virker på mange måter som en thai-utgave og blanding av Bruce Lee og Jackie Chan. Med et sterkt ønske om et større publikum er filmen i ferd med å få nettopp det. Det er høyst fortjent en av de beste rendyrkete action-filmene jeg har sett på lang tid.