Det Lila sa (2004)

Kan boka være bedre enn filmen? Det ser vi ofte. Kan filmen være bedre enn boka? Det har hendt. Kan det skje at dette er en unødvendig problemstilling? Så absolutt. Siden Det Lila sa er basert på en bok, er det lett å sammenligne disse. Det trenger man strengt tatt ikke her. Men ok, jeg skal si noe om det. Som i boken har regissør Ziad Doueiri skapt en foretellerstemme som henvender seg direkte til seeren. Dette er lurt siden Chimos betraktninger av det som skjer er det viktigste her. Filmen holder seg tro til boken i handling, og visualiserer den på en fantastisk måte. Filmen var slik jeg hadde forestilt meg boken når jeg leste den. Heldigvis var også Lila (fantastiske Vahina Giocante) like vakker som jeg hadde håpet.

Man sitter med en klump i magen. En vond følelse av at noe galt skal skje, at dette ikke kan gå bra. Samtidig er det en deilig følelse, en håpefull følelse om at kjærligheten skal seire til slutt uansett. Dette bare må gå bra. Dette er følelsen jeg satt med under Det Lila sa. Det er akkurat den samme følelsen jeg hadde når jeg leste boken for første gang for nesten seks år siden. Det er en fantastisk historie om Chimo som bor i en drabantby i Frankrike og gjør ingenting rett og slett fordi det ikke er noe å gjøre. Han prøver å skrive litt, men ser på dette som en håpløs greie. Hva har vel han å skrive om? Så dukker Lila opp og alt forandres. De får et helt spesielt vennskap, en kjærlighet til hverandre helt utenom det vanlige. Det Lila sier er grovt, hun snakker ustanselig om sex. Men det blir aldri skittent. Hun har en sårbarhet som skinner gjennom alt det skitne. Dette er også noe regissøren har fått fram, denne sårbarheten hos Lila. Også hennes skjønnhet har han fått frem på en helt spesiell måte. Ved å filme henne nesten ustanselig i nærbilder med et lys rundt seg som får henne til å ligne en engel. Det visuelle er viktig å trekke frem her. Filmen har noen fantastiske bilder, helt uten fiksfakserier. Vi får se en fantastisk mopedtur med Lila og Chimo, akkompagnert av Airs kanskje beste låt: Run. Musikken ellers er også flott.

Boken er relativt kort med sine rundt 100 sider, og det å lage en film på en så kort historie kan fort resultere i en masse scener som kan kjennes som er der bare for å få tiden til å gå. Slik er det ikke i Det Lila sa. Intensiteten holdes fint oppe av visuelt flotte sekvenser med Chimo og Lila, hvor dialog er overflødig og kamerabruk og skuespill gir all informasjonen man trenger. Ved å bruke en direkte forteller holdes også mystikken rundt Lila oppe. Vi vet, i likhet med Chimo, aldri helt hva hun tenker. Men at hun er fascinerende er vi i alle fall enige om. Hun er ubeskrivelig vakker også. Hun sier det selv: “Du sier jeg ser ut som en engel i ansiktet, det sier alle.” Jeg og.