So Close (2002)

Denne filmen tar utgangspunkt i fantastisk god idé. Hva om man ved hjelp av satelitt og programvare kunne “tappe” inn på alle overvåkings-kameraer verden rundt? Det er nettopp det de to søstrene Lynn og Sue kan i denne Hong Kong-filmen fra 2002. Regissert av Corey Yuen bærer filmen sterkt preg av hans fortid som koreograf og regissør for flere kung fu-filmer fra 80-tallet og fram til i dag. Her er det nemlig bøtter med gode kampscener og alt fra de to største scenene til søstrenes sensuelle småslåssing på badet er ypperlig utført. De bærer likevel ikke filmen helt i havn.

I filmen skildres tre sterke kvinner - alle tre visstnok spilt av de hotteste stjerneskuddene på Hong Kong-himmelen de siste årene. Utseendemessig (wow!) og akrobatisk er det ikke noe å si på det. Skuespillermessig mangler en hel del faktisk. Dramaet utspiller seg mellom de to søstrene som etter flere år som leiemordere, godt hjulpet av nevnte teknologi, en dag vil gå forskjellige veier. Mens dette pågår får en ærgjerrig og innpåsliten kvinnelig politiinspektør sporet av dem og slik begynner denne lekre katt-og-mus-jakten. Søstrenes siste oppdragsgiver er også ute etter dem av uvisse grunner, men dette blir mer for et subplot å regne fram til den siste fjerdedelen av filmen. Søstrenes far utviklet programvaren og systemet som gir dem de enorme fordelene i “yrket” de har valgt seg. Han ble selv myrdet av et selskap som ville ha kloa i systemet, men en av leiemorderene barmhjertiget seg over jentene og trente dem opp.

Litt av problemet til filmen er at den ikke helt bestemmer seg for hva den vil være. Her er det en god blanding av kung fu, en god dæsj med melodrama, et par kjærlighetshistorier, hevnfilm og actionthriller. Filmen hadde garantert vunnet på å konsentrere seg om et par av disse, men ender i stedet opp med å trekke i litt for mange tråder og gjøre en tynn og litt enkel historie mer komplisert enn nødvendig. Når det er sagt er faktisk filmen veldig lekker å se på. Den blir til tider kanskje litt for glatt og sklir noen ganger over i scener som kunne vært hentet ut av en shampoo-reklame. Verre er det likevel at skuespillerne åpenbart sliter med å holde tempoet oppe når de ikke slåss seg i mellom. Det litt melodramatiske spillet og de sentimentale mellomspillene mellom actionsekvensene blir aldri helt forløst, og mye av dette hviler på den altfor tynne storyen. Min drømmeversjon av denne filmen ville kanskje vært å holde fokuset oppe på den gode ideen i begynnelsen og videreutviklet det freudianske trekantdramaet

En annen svakhet som klang dårlig i mine vestlige musikkinteresserte ører er soundtracket. Har Corey Yuen hentet musikken fra en episode av Lov og rett i LA? Noen ganger høres det slik ut. Spesielt en scene med et uhorvelig saksofonspill ga meg gysninger, og da ikke på en god måte.

De digitale effektene er sparsomt brukt, men når de er brukt er de uheldigvis mer “eye-candy” enn med et formål. Det er f.eks. grenser for hvor lenge det er spennende å se glassbiter henge i luften for å understreke kampscenenes estetikk. Flott en gang. Men to? Jeg er den første til å rose slike effekter når de tjener et større formål, og når de er brukt for å overraske eller understreke, men noen ganger føles det kanskje litt unødvendig?

Filmen er med andre ord en grei en tidtrøyte, men ikke stort mer. Med et større fokus på handlingen utenom kampscenene, og et strammere manus i så måte kunne dette blitt noe mer. Det er forresten sjelden man ser tre såpass hardtslående kvinner på film (Uma Thurman untatt) banke livskiten uten av mennene i deres vei. Var det noen som sa “girl power”? De lesbiske undertonene i forholdet mellom inspektøren og den ene søsteren ymter frampå at det er tenkt litt lenger, men balansegangen mellom karakterutvikling, historie og kampscenenen gjør slike ting vanskelig å forfølge. Koreografi og kameraføring i denne filmen er uovertroffen og jeg koste meg stort gjennom de to hovedkampene i filmen. Det er bare så synd at mesteparten av filmen ikke holder like høyt nivå.