Constantine (2005)

Tro meg, det ville vært svært enkelt å kaste bøtter med dritt etter denne filmen! Og flere, bl.a, Roger Ebert, gjør det. Vår alles tabula rasa Keanu Reeves i nok en film sprengfull av CGI. Atpåtil basert på en tegneserie som ikke akkurat er allemannseie. Noen som roper et stort Matrix-varsku?

Jeg skal være den første til å innrømme at gleden var stor da jeg hørte at Garth Ennis‘ serie Hellblazer skulle filmatiseres. Serien er en merkelig kombinasjon av gammeltestamentlig religionsforståelse, okkultisme, mystikk, psykedelia, politikk og en dose svart humor. Ufilmbart? Mulig det, men spennende at noen prøver. Jeg ville virkelig gi denne filmen en sjanse. Selv ikke nyheten om at nevnte Reeves skulle spille John Constantine skaket min urokkelige tro. Etter flere måneder med følelser som varierte fra usikker depresjon til sitrende forventning endte jeg likevel opp med en slags følelse av at dette ikke kunne bli bra. Jeg fikk bekreftet litt av denne følelsen, men også en følelse av å ha sett en film som faktisk er mer enn et halvgodt forsøk. Om ikke på å gjenskape tegneserien rute for rute, så i det minste i stil og miljø.

En film av denne typen er vanskelig å like uten å godta premissene den setter. Og de setter denne filmen relativt mye bedre enn de fleste andre filmene innfor samme tematikk - horror, action og overnaturlige hendelser. Det går nemlig ikke mange minuttene før filmen har etablert et godt og variert persongalleri med en forhistorie, samtidig som den etablerer universet disse opererer i en på en ytterst effektiv og troverdig måte. Når det er sagt så er det faktisk litt vanskelig å definere hvilken genre denne filmen tilhører. Den begynner mer som en streit horror-film enn noe annet, og min skuffelse hadde nok vært større om den hadde fortsatt som dette. Her er det nok av action og jaggu har ikke filmen fått tid til en god dose både guddommelige og djevelske spekulasjoner også.

Historien er som følger: Den evige balansen mellom godt og ondt, himmel og helvete er i ferd med å forrykkes. Djevelens sønn (ja han har visst en han og…) har pønsket ut en infernalsk plan for å kunne trenge gjennom skillet mellom Helvete og vår verden. Dette skal være umulig da engler som djevler må benytte seg av mellommenn for å påvirke hendelser i vår verden. Sentralt i dette spillet står Angela Dobson, en politietterforsker spilt av Rachel Weisz. Constantine får hennes problem mer eller mindre dumpet i fanget og må ganske uvillig hjelpe henne. Han har nemlig problemer selv: dødelig lungekreft(finnes det en annen type?) og en ettertid dømt til Helvete på grunn av et selvmordsforsøk som ung. Dette er nemlig katolisismens kristendom vi har å gjøre med her - bokstavelig. Et selvmordsforsøk er per definisjon IKKE en inngangsbillett til det aller helligste, selv ikke for en mann som i sitt daglige avskaffer verden med helvetes yngler. Resten av plotet innebærer en gjenstand ved navn Skjebnens Spyd, Angelas søster, Satan selv og erkeengelen Gabriel.

Keanu Reeves kommer faktisk ikke så verst ut av det i denne filmen. Den kjederøykende og til tider arrogante John Constantine er en rolle han går lettere inn i en det blanke arket Neo i Matrix. Jeg skal ikke gå inn på diskusjonen rundt rollefigurens hårfarge eller nasjonalitet som enkelte har hengt seg opp i, men konkludere med at dette fungerer til sitt formål. Da står det verre til med medspiller Weisz, hvis rollefigur ikke fungerer som noe annet enn et brikke i et spill og som Constantines ubehjelpelige romantiske lekedukke. Derimot er det to stykker som virkelig skinner i denne filmen, i hvert fall med tanke på hvor lite tid de har til rådighet. Tilda Swinton er glitrende som den forræderiske og androgyne Gabriel og Peter Stormare spiller en sinnsyk, vittig, intens og troverdig versjon av djevelen. Det sies at en skuespillers drømmerolle er Hamlet. Jeg tror nok Lucifer slår han på målstreken!

Filmen ser forøvrig veldig godt ut. Debuterende regissør Francis Lawrence sparer ikke på kruttet, og fremstillingen av Helvete som en post-apokalyptisk versjon av Los Angeles er både interessant og grotesk vakker. De digitale effektene fungerer akkurat som de skal og de som klager på dette og sutrer om overbruk og troverdighet bør sette seg inn i premissene for denne typen filmer en gang til. Eller så kan de dra seg lukt ned i Helvete! Settingen for de forskjellige miljøene, Beemans “hule”, Midnites nattklubb og nevnte Helvete er akkurat så Hellblazer som de bør være og redder en del av filmen.

Når de rosenrøde skyene av skryt nå har lagt seg må det også nevnes at filmatiseringen ikke er fantastisk eller på noen måte perfekt. Personlig skulle jeg gjerne ønske at mye mer av den svarte humoren fra serien hadde funnet veien til lerretet. For ikke å snakke om de mer psykedeliske og drømmeaktige sekvensene. I tillegg er kanskje den religiøse mystitiseringen litt overfladisk, selv om det til tider virker som det stikker noe dypere enkelte steder. Det er håp for en oppfølger kanskje? Deler av historien blir heller ikke utdypet nok. Er det et nazi-flagg som omslutter Skjebnes Spyd på begynnelsen av filmen kanskje? Og hvorfor det?

Det hele ender uansett med at John Constantine slutter å røyke og bare det burde være nok til at regjeringen benytter seg av denne filmen i nye anti-røyke-kampanjer kanskje?