Drunken Angel (1948)

I følge Kurosawa selv, dette var hans syvende film, så var Drunken Angel den første som virkelig var hans egen. Og for en bra film det er. Fortsett lesingen »

Ikiru (1952)

Filmen er den siste av samtidsfilmene med handling fra Japan i kjølvannet av den allierte okkupasjonen. Det er også filmen som ga han den største suksessen, popularitetsmessig kom han med denne tilbake på nivå med Rashomon (1950). Dette er også en adapsjon, denne gangen er det Tolstojs Ivan Iljitsj’ død han tar for seg.
Fortsett lesingen »

Dersu Uzala (1975)

Den 22. desember 1971 forsøkte Akira Kurosawa å ta sitt eget liv. Handlingen er nok, sett fra et japansk historisk perspektiv, mindre sjokkerende enn sett med vestlige øyne. Fortsett lesingen »

Et lite personlig prosjekt jeg har hatt gående, har vært å se 30 Kurosawa-filmer på like mange dager. Dette er relatert til at det i disse dager er 100 år siden Akira Kurosawa ble født. Jeg har rangert opplevelsene, og du kan lese om hvilke filmer som havnet på plassene fra 21-30 i denne posten. Her følger plassene fra 11-20, og dette begynner å bli svært tett og jevnt.

11. Madadayo (1993)
Kurosawas siste film er en svært vakker opplevelse, en feelgood-film. Fortsett lesingen »

I anledning hundreårsdagen for Akira Kurosawas fødsel, presenterer vi over noen poster en rangering av hans filmografi — slik fimantrop ser den. I første post følger en omtale av de filmene som havnet nederst, på plassene fra 21-30. Kurosawas filmografi er imidlertid en av de absolutt jevneste vi har vært borti hva kvalitet angår, slik at en omtale av disse ti filmene som «de dårligste» blir helt feil. Hos andre ville helt sikkert enkelte av disse filmene ha havnet lengre opp på listen, det er mye gull her.

21. I Live in Fear aka Record of a Living Being (1955)
Når man skal vurdere denne må man huske at atombombene som falt over Hiroshima og Nagasaki lå bare ti år tilbake i tid. En massiv fredsbevegelse var formet i Japan, og Kurosawas tilnærming til problematikken var å lage en satire. Han skulle senere komme tilbake til temaet i andre filmer med andre vinklinger, og hadde nok også berørt det i Ikiru (1952). Dette er en viktig film, men det er i dag litt for vanskelig å assosiere seg med hovedkarakteren til at den kommer ut med toppkarakter. Toshiro Mifune, i en fullstendig annen type rolle enn noen gang tidligere, spiller imidlertid ypperlig. Han er et eldre familieoverhode og er besatt av frykten for atomvåpen i etterkrigstidens Japan. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i at denne redselen lå som en klam sky over Japans befolkning i disse årene, og hovedpersonen drar besettelsen ut i fanatisme og galskap.
7/10
Fortsett lesingen »